PMDD, sinne og dårlig samvittighet: Hun var redd for å ødelegge barna sine

Historien baserer seg på et anonymisert forløp i Hormoni, og kvinnen har samtykket til at historien deles.

Når sinnet gikk utover barna, kom skammen etterpå.

Hun kunne miste kontrollen over små ting. Lyder, spørsmål, motstand og helt vanlige behov kunne plutselig bli for mye.

Etterpå pisket hun seg selv.

Tankene var brutale: Hun var en dårlig mamma. Hun burde kanskje aldri ha fått barn. Og verst av alt så var hun redd for at sinnet hennes skulle ødelegge dem.

Når PMDD ble til sinne mot barna

Hun elsket barna sine. Det var aldri problemet.

Men på de tyngste dagene i syklusen kunne avstanden mellom irritasjon og raseri bli skremmende kort. Reaksjonene kom raskt, og hun rakk ikke alltid å stoppe dem. Og så kom den dårlige samvittigheten etterpå. Og skammen.

Skammen gjorde det vanskelig å snakke om det som skjedde. For hvordan forteller man at man strever med sinne mot sine egne barn, uten å være redd for å bli sett på som en dårlig mor?

Dette var sårbart. Derfor var det viktig at vi gikk forsiktig frem. Det ble viktig for meg å ikke gi henne enda en ting hun skulle klare, men at vi heller skulle forstå hva som skjedde og trene på å møte seg selv med mer omsorg.

Vi begynte med å kartlegge triggerne

Vi så nærmere på situasjonene som kunne utløse raseriet.

Hva skjedde rett før?

Hvor i syklusen var hun?

Hvordan hadde hun sovet?

Hadde hun spist nok?

Hvor høyt var stressnivået?

Hvor mange krav og inntrykk hadde hun allerede stått i den dagen?

Etter hvert begynte noen mønstre å bli tydeligere.

Reaksjonene kom ikke ut av ingenting. De ble sterkere når hun var sliten, sulten, overstimulert eller allerede hadde strukket seg for langt. Og det lenge mellom hver gang hun hadde et øyeblikk for seg selv.

PMDD var en viktig del av bildet, men livet rundt symptomene hadde også betydning.

Hva trenger jeg for å oppdage dette litt tidligere?

For henne ble én ting spesielt tydelig:

Hun trengte en halvtime til en time i stillhet. Uten spørsmål, lyder eller mennesker som trengte noe fra henne.

Det hadde nesten aldri vært plass til det i hverdagen.

Og hun hadde heller ikke hatt samvittighet til å be om det.

Kan man det? Være helt alene, en times tid? Er det lov, liksom?

Å trekke seg tilbake føltes egoistisk. Som om en god mamma alltid skulle være tilgjengelig, tålmodig og klar for enda en runde.

Men kroppen hennes gav henne jo ganske tydelige signaler..

Hun trengte å få være helt alene en liten stund, før systemet var så overbelastet at det tippet over.

Å ta plass var også omsorg for barna

Vi jobbet derfor med hvordan hun kunne stå litt mer opp for egne behov. Fordi det gagner både henne og barna å ha en mamma som får mulighet til å regulere seg før alt blir for mye.

Vi laget konkrete strategier for når og hvor de rolige stundene kunne få plass i hverdagen. Vi så også på hvordan mat, søvn og stress kunne støttes bedre på de mest sårbare dagene.

Det ble tydelig for oss at søvn var ekstremt viktig, og hadde vært en mangelvare over tid.. Etterhvert laget hun seg et eget kveldsritiale, der hun fikk roet helt ned.

Jeg legger meg aldri uten dette ritualet lenger. Det føles så utrolig godt..

Målet var aldri å bli en perfekt mamma

Vi fokuserte aldri på å fjerne alle følelser eller å bli en glans-bildemamma..

Det handlet heller ikke om å love at alle krevende situasjoner kunne unngås.

Men hun fikk en annen forståelse av det som skjedde. Hun var ikke bare en dårlig mamma som måtte skjerpe seg.

Hun var en mamma med PMDD, høy belastning og et nervesystem som trengte mer støtte, stillhet og forutsigbarhet enn det hadde fått.

Hun kunne begynne å se mønstrene tidligere.

Hun kunne øve på å be om plass før hun var helt på bristepunktet.

Og hun kunne møte seg selv med litt mer forståelse etter de dagene som ikke gikk som hun ønsket. Og det er ikke det samme som å fraskrive seg ansvar. Det er å ta ansvar på en måte som faktisk gjør endring mulig.

Kjenner du deg igjen?

Kanskje blir du også skremt av ditt eget sinne i dagene før menstruasjon.

Kanskje bruker du dagene etterpå på å analysere alt du sa, be om unnskyldning og fortelle deg selv at en god mamma aldri ville reagert slik.

Du er ikke alene om å oppleve sterk irritasjon, sinne eller skam i forbindelse med PMDD.

Og du trenger ikke vente til alt rakner før du ber om støtte.

I Hormoni ser vi blant annet på syklusen din, triggerne dine og hva som gjør de tyngste dagene enda tyngre. Sammen lager vi konkrete strategier som passer livet ditt.

Les mer om Hormoni