Å leve med PMDD: Hun trodde hver nedtur var sannheten om henne

Historien er publisert med samtykke. Enkelte opplysninger er justert for å ivareta kvinnens anonymitet.

Hun har gjennomført en utdanning. Hun har alltid vært i jobb. Og hun har vært en viktig ressurs på arbeidsplassene sine.

Likevel har hun gjennom store deler av livet tenkt at det var noe galt med henne.

For hver gang hun fikk det til, kom det en ny nedtur. Og hver nedtur ble en slags bekreftelse:

Se. Du får det ikke egentlig til.

Når hver nedtur føles som sannheten

Kvinnen er i 40-årene og bor sammen med tenåringsdatteren sin. Hun lever med både PTSD og PMDD.

Hele livet har hun hatt krevende sykluser. Følelsene har vært sterke, relasjoner har vært vanskelige å navigere, og selvfølelsen har svingt.

I gode perioder har hun sett ressursene sine tydelig. Hun har kjent seg sterk, kompetent og som en person som bidrar.

Så kom de tyngre periodene.

Det tok lang tid før hun oppdaget at nedturene fulgte et syklisk mønster. Før hun forstod det, opplevdes hver nedtur som sannheten om hvem hun var.

Ikke som en fase eller som symptomer. Men som et bevis på at hun ikke var verdt noe, og at alt hun tidligere hadde fått til, kanskje ikke telte likevel.

For noen år siden fikk hun vite at det hun opplevde, hadde et navn: PMDD.

PMDD i arbeidslivet: Hun fungerte, men det kostet

Hun har alltid jobbet og vært en ressurs for menneskene rundt seg. Samtidig har arbeidslivet kostet mye.

Hun brukte enormt med energi på å håndtere motstand, relasjoner og ulike mennesker på jobb. Hun forstod ikke hvorfor enkelte situasjoner traff henne så hardt. Eller hvorfor hun i noen perioder klarte å stå stødig, mens hun i andre perioder følte at hun sviktet fullstendig.

Over tid førte det til flere langtidssykemeldinger. Veien tilbake til arbeidslivet ble ofte å bytte jobb og begynne på nytt.

Hun fungerte. Men det kostet mer enn menneskene rundt henne kunne se.

Hun ønsket verktøy for livet som faktisk skjer

Etter flere runder med terapi hadde hun lært mye om seg selv og historien sin.

Da hun kom til Hormoni, var hun ikke ute etter enda en runde med terapi. Hun ønsket konkrete verktøy for å stå i det livet som faktisk skjer.

Hun var, med hennes egne ord, ferdig med å drømme om et liv uten lugging.

Vi startet med å kartlegge hverdagen hennes:

Hva trigget henne?

Hvilke situasjoner brukte hun uforholdsmessig mye energi på?

Hva gjorde at hun fikk det bedre?

Og hva hjalp henne med å kjenne seg mer som seg selv?

Hva tar energi – og hva gir noe tilbake?

For henne viste trening seg å være svært viktig. Det samme gjorde en jevnere måltidsrytme og mat som fungerte for kroppen hennes.

Utfordringen var at disse valgene ikke alltid føltes enkle sosialt.

Hun var vant til å ta hensyn. Forklare. Tilpasse seg. Unngå å gjøre andre ukomfortable med valgene sine.

Vi jobbet derfor med denne setningen:

Jeg tar gode valg for meg selv, for å være den jeg ønsker å være for meg selv og andre.

Det handlet ikke om å slutte å bry seg om andre.

Det handlet om å la andres meninger få litt mindre makt over valg som var viktige for hennes egen helse og kapasitet.

Å bruke energien der hun har innflytelse

Kontrollsirkelen ble et viktig verktøy.

Vi sorterte mellom det hun hadde kontroll over, det hun kunne påvirke, og det som lå utenfor hennes kontroll.

Kjernen i sirkelen ble viktig: egne valg, egne grenser, hvordan hun snakket til seg selv, og hva hun ønsket å bruke kreftene sine på.

Alt utenfor kunne hun ikke bare slutte å bry seg om. Så enkelt er det jo ikke.

Men hun kunne øve på å ikke bruke all energien sin der.

Etter hvert som hun fikk mer plass til trening, fant en måltidsrytme som fungerte bedre og begynte å ta egne behov på alvor, merket hun en forskjell.

Det ble litt stillere i hodet.

Ikke fordi PMDD forsvant. Men fordi hun ikke lenger brukte like mye kapasitet på å kjempe mot alt samtidig.

PMDD og relasjonen til datteren

Hun kjente også på et stort ansvar for tenåringsdatteren sin.

Hvordan kunne hun være åpen om sin egen situasjon uten å gjøre datteren ansvarlig for den?

Hvordan kunne hun gi henne kunnskap om kroppen, syklusen og egne grenser – uten at samtalene ble skremmende eller for tunge?

Hun fikk verktøy for å snakke med datteren om det som skjer. Både for å skape trygghet rundt mors situasjon og for å gi datteren et språk for sin egen kropp.

Det har blitt et lite felles prosjekt mellom dem:

Å forstå mer. Snakke tydeligere. Og øve på å stå opp for egne behov.

Å leve med PMDD – uten å miste seg selv

Nå arbeider hun videre med egne tankemønstre.

Hun ønsker fortsatt å være en ressurs for menneskene rundt seg. Det er en viktig del av hvem hun er. Men hun vil ikke at hele livet skal handle om å fungere for alle andre.

Hun vil også ha tid og plass til å være seg selv.

På godt og vondt.

Dette handler ikke om en kvinne som nå har «fikset alt». Det handler om en kvinne som har fått bedre oversikt over seg selv, behovene sine og det hun faktisk kan gjøre noe med.

Det har vært en veldig fin reise å få følge.

Og jeg heier så innmari på henne. Og på alle kvinnene som har brukt altfor mange år på å tolke sykliske nedturer som sannheten om hvem de er.

Det er ikke nødvendigvis deg det er noe galt med.

Kanskje trenger du å forstå mønsteret – og finne ut hva som faktisk kan støtte deg gjennom det.

---

Vil du forstå mer om symptomene og det sykliske mønsteret, kan du lese videre på siden Hva er PMDD?

Kjenner du deg igjen og ønsker støtte over tid, kan du lese mer om Hormoni.